Dag 3 - "120 timer alene hjemme-ekspedisjonen"

Det har hittil vært ekspedisjonens tøffeste dag. Et forrykende uvær satte en støkk i deltageren da han beveges seg ut av Base Camp i morges på jakt etter mat og materialer. Et tykt islag dekket bilen, og gradestokken viste minus 3 grader. Gruppen måtte reorganisere seg, og det ble inntatt en kaffekopp til mens bilen sto på tomgang. Solen sto lavt på himmelen og fikk det til å stikke litt ekkelt i øynene også.

Sulten og ensomheten er påtrengende nå. Det etablerte forrådet tok slutt i går, og kampen om mat har tilspisset seg. Jeg vet det skal være lagt ut noen flere depoer i nærområde, men så svekket kroppen er nå er det et ork å begynne å lete. Tomheten og roen sliter på psyken, og jeg skjønte i et lyst øyeblikk at det var på tide å begi seg i kast mot elementene.
Jeg satte kursen mot Hagansenteret, hvor Hagan Pizza og Kebab ble redningen. En stor Kebabtallerken reddet dagen, og livsgnisten vendte sakte tilbake i kroppen igjen. Nye forsyninger av bygningsmaterialer ble innkjøpt, og ekspedisjonen kunne atter en gang fortsette etter den fastsatte planen.

I dag har det vært listing om utforing som har stårr i fokus. Jeg hater lister. HATER lister.
Ikke hele tiden, selvsagt - eller vent litt, - Jo, hele tiden. De blir ikke så rette og pene som de skal bli, og 45 grader er ikke lenger 45 grader som de pleide å være. Jeg kompenserte for temperaturen på minus 3 og lagde vinkler på både 42, 45 og 48 grader. Tilsammen er jeg oppe i over 400 grader på listingen rundt det ene vinduet. Det må være isolasjonen som er i ferd med å drive meg til vanvidd.

Det er kun 2 dager igjen nå til ekspedisjonen er over, og jentene atter vender tilbake. Jeg må virkelig gå i meg selv nå og jobbe for å stå løpet ut. Sofaen skriker etter meg, og hadde det ikke vært for en sterk indre glød og disiplin hadde det vært lett å ramle utpå.

Dette er ikke noe for svake sjeler... En dag skal jeg kanskje skrive en bok om opplevelsene mine, som kan hjelpe andre i samme situasjon.

Grønnåsen

Frisk blåst. .

2 min etter dette bildet ble tatt var det full snøstorm.

Storheia 0 grader.

Opp på topp på topp

Skomaker bli ved lest

Komplott?

Dag 3 - minus 3. Tilfeldig? Neppe... Noen er ute etter å stikke kjepper i hjulene i ekspedisjonen.

Uværet fortsetter

Dette kompliserep dagens planer betydelig:(

Da damene dro!

Tirsdag kveld, sent en gang.

Vi er nå snart ferdig med ekspedisjonens 2. fulle dag.
Det er over 48 timer siden damene dro, og far skulle stelle hjemme.
Slikt krever pågangsmot og selvkontroll. Det er viktig å søke erfaring hos andre i samme bransje, så hele serien fra TV2 er gått gjennom via WebTv.

Matforrådet er allerede brukt opp, og det ser ut til at det kan bli en kamp for å overleve mot slutten. Temperaturen har falt drastisk, men motet i leiren holdes foreløpig oppe.
Det er viktig å komme inn i en rytme som opprettholder kroppsfunksjonene, og som hjelper til at man ikke faller inn i depreson. Jeg drikker derfor mye og har lagt opp til doble skift på toalettet.

Ekspedisjonens mål er at rommet til Maya skal gjøres ferdig. Hvorvidt det er mulig eller ikke er foreløpig vanskelig å si, da suksess og fiasko vanligvis går hånd i hånd. Desverre har fiasko noe større utholdenhet, mens suksess kan være raskere i en sluttspurt.

Morgendagens viktigste gjøremål blir å sikre tilgang på næring, både i form av mat og i byggematerialer. Får bare håpe at stormen ikke tar seg ytterligere opp, det kan forverre situasjonen ytterligere.

Det var alt for denne gang. Håper jeg har kraft til å rapportere videre senere.

Frank Bratland
Alene hjemme.
"120 timer alene-ekspedisjonen"

Lille larven aldri mett

. . . Heter en barnebok. Mon tro om det er denne larven det skrives om?

Høstferie:)

Jaktresultat

Ble lite fugl, men mye tilbehør.

Tyte til alle

Kor e føggel'n

Jentejakt.

Hege og joy koser seg på jakt.

På skoletur til Nordmarkakapellet

Skudd i skogen!

Vi har vært på hytta og jaktet i helga.
Planen var å fylle fryseren med deilig viltkjøtt, og skiboksen står enda på volvoen for å ha ekstra plass til kjøttet. Fasaner, rådyr, tiur og orrfuggel var planen, samt en og annen elg som måtte komme ruslende forbi og ane fred og ingen fare. Og da, plutselig ut fra ingenting, skulle Jegermeister Bratland komme hoppende. Med børsa ladd, rambokniv i munnen og sin topptrente jaktbikkje frådende av instinkt for å drepe.

Men en ting er hva man planlegger og en annen ting hva man får til.

Lørdag morgen ringte alarmen kl halv 6, for å si at det var på tide å komme seg ut. (Gud bedre det er tidlig i en helg.) Men, Helt om natten og Helt om dagen, det er ord som beskriver ekte jegere. Hege mønstret på og sammen la vi turen ut i skogen med Joy. Morgenen var klar og stille, og gradestokken viste 5 grader. Friske til sinns la vi i vei oppover lia, med børsa klar for skudd, men hvor var alle fuglene blitt av? Vi så rett og slett ikke en dritt. Alle var vekk, uansett hvor mye vi gikk og lette. For sikkerhets skyld hadde vi begge også vært på trening på torsdag, så beina var mildt sagt vonde å bruke i tillegg. Men, er man på jakt så er man på jakt, så det nyttet ikke å kaste kortene her.

Når klokka var 9 ga vi oss og dro hjem igjen. Da var jentene våknet og det var tid for frokost.
På ettermiddagen gikk jeg på en ny tur med Joy, og da gikk alt mye bedre. En stor svart fugl kastet seg ivig ut av en stor gran, og gled på stolte vinger gjennom skogen. Helt til den kom forbi meg. 2 skarpe drønn sendte den stolte fuglen rett i bakken med et smell, og en ivrig jeger og en skeptisk hund tok straks fuglen i nærmere øyesyn. Det var en Ravn. En kjempestor Ravn. Ikke akkurat det man kan si er den mest kjente matfuglen, men det kunne jo like gjerne vært en tiur. Da er det best å skyte først og spørre etterpå. Uansett så virker børsa som den skal da.

I dag tidlig var vi alle på plass igjen i skogen, og da så vi iallefalll fugl. Joy kjente lukta av ett eller annet i skogen og forsvant inn. Like etterpå hørte jeg 2 store Røy (tiurdamer) lette med voldsomme vingeslag, men det var ikke noe skuddhold. Meningen er egentlig at Joy skal søke fuglen opp, fuglen skal trykke på bakken, jeg skal si JA, joy skal hoppe frem og få fuglen til værs, og så skal jeg lekende leff løsne 2 skudd som resulterer i 2 flotte tiur. Men i dag forsvant fuglen til himmels helt alene, Joy syns det var dritkult å være i skogen å snuse der den hadde vært, og jeg prøvde å få Joy til å komme tilbake til meg, men det ga hun blaffen i.
Tror vi alle har litt å gå på enda, men alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Etter dagens økt fant vi ut at det var greit å trene litt på leirduer også. Hege traff bra, jeg traff dårlig, og Lea så på dvd. Maya og Joy apporterte de hele leirduene, så ingen kan si at vi ikke tar miljøet på alvor iallefall.

Soloppgang over åsen

Jegermeister

Morgenstemning

Blir litt lettere til sinns når man kan nyte slike syn klokka 6 på morningen.

Forresten så fyrte vi stampen og innledet høstsesongen med 23 milliarder stjerner på himmelen lørdag kveld.

Bålkjeletesting.

Nå prøvekjører vi bålkjelen. Deilig høstvær, bål og pølser.

Alleèn til Krokstad

Hadde vært noe i oppkjørselen, gitt.

Herregården

Staselig

og Herregården en gang til...

Fortsatt staselig...

Og en dust som kjørte av veien mitt på alleèn

Skulle bare hente mobilen på gulvet (!), og dermed så satt han i grøfta så gjørma spratt. Han klarte kunsttykket å knuse frontruta oppe i venstre kant mot treet som står bak der.

Og etter at hjelpemannskapet hadde fått bilen på veien igjen utspant følgende dialog seg mellom sjåfør og kranbilsjåfør:

-Jøss, du er den andre gravide jeg tauer opp av grøfta idag!

- Jammen jeg er jo ikke gravid!!??

- Ikke enda, nei.....

Hundetrening

I går plasserte vi ungene hos Karin og Remi og satte kursen mot Sverige.

Vi hadde booket trening av Joy på tamfugl hos ved Krokstad herregård.

Detn ligger ca 6 mil øst for Karlstad, og der har de fasan og rapphøns som settes ut i skogen.



Etter sist hvor jeg var på fjellet med Joy var det på tide å la henne få snusen på fugl igjen, og denne gangen skulle det ikke bare være lukt men ekte fugler tilstede også.



Etter en litt famlende start hadde hun stor progresjon utover dagen, hvor det ble avsluttet med strålende arbeid av Joy, som kan sees på videoen også. Hun søkte lett opp fuglen på lukta, og brukte nesa i bakken for å lukte etter hvor fuglen hadde gått, og vekslet med å snuse opp i lufta for å kjenne etter om hvor dn befant seg nå.



Rapphøns løper lett unna på bakken, og på filmen ser du Joy først ta stand litt langt unna. Hun hadde kommet litt for nært på runden før slik at fuglen lettet, men denne gangen hadde hun lært å være litt mer forsiktig. Mens hun tar stand sniker fuglen seg litt unna, og hun avanserer så opp til der hun igjen er sikker på at fuglen er. Når jeg da sier JA så hopper hun frem og fuglen tar til vingene. Deretter hopper jeg og coachen fram for å få hun til å sitte ned og ikke løpe etter fuglen.



Det er jo mildt sagt motstridene hfor Joy. Når hun først har funnet fuglen og hopper frem for å ta den, da skal jeg altså SITT og bikkja skal ned på ræva og bli sittende. Kan godt skjønne det må være frustrende inni et hundehode, det er jo da morroa begynner! Men, når jeg har børsa med så er det nok kanskje tryggest å legge seg helt flat istedet....

Hyttetur i Stokke

Har vært på hyttetur. Var jammen et hyggelig sted, med egen brygge og strandlinje. Har allerede sagt oss villig til å legge neste års ferie hit.

Ungene fisket krabber, reker og småfisk fra brygga, og i dag kl 9 var unge Bratland første mann uti vannet. Det holdt 16 grader i følge termometeret, men det kjentes mye kaldere ut.

Båten er så liten og havet er så stort...

Men vi fikk plass alle sammen til slutt. Joy kan skimtes innimellom der, hun digget sjølivets gleder. Gjennom helgen har hun forsynt seg med blåskjellagnet ungene brukte, døde krabber, levende krabber, bobbelurer og en hel, rå potet som hun gnegde opp med vellyst i går kveld.

Deilig.

Mørkemann i måneskinn

Sjekk månen. Ikke på hodet, men i sjøen bak. Dette er svigersønn til hytteeieren der vi er nå.

Treningstur med Joy

Hvor pokker er fuglen? Er sikker på det er fugl her, det lukter iallefall fugl her!

Nå kuuuler vi`n litt!

JA! ...JAAA!! ..... JJJJJAAAAAAAA! !!.... Nei vel da, så får jeg gjøre det da! Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa.
Viagra i alle ledd!

I går var jeg og Joy på fjelltur. Vi dro til Eggedal med Hr Redaktør i bladet Jeger, og han hadde med seg en kompis og 2 Gordonsettere. De hadde akkurat vært på skogsfugljakt i Sverige, og stilte tipp topp med nyladet hale og nese for fjær.

Joy og jeg stilte velvillig opp i trainee-klassen, og ventet på ordre. Da Lyn Gordon ble sluppet løs så man bare et oransje hundedekken som forsvant til fjells, snart på den ene toppen og etterpå på den neste toppen. Joy derimot, nøt skogsturen sin til det ypperste og ruslet rundt i nærområdet og holdt veldig god kontroll på hvor jeg var.

Etter en times gange tok vi en hvil, og i området hadde det akkurat vært fugl. Joy snuste og snuste og viste stor interesse for området. Litt mer skjerpet begynte hun å søke litt mer over terrenget når vi gikk videre, og plutselig spratt det jaggu opp en rype. Den fløy så fort den kunne, og Joy beinfløy etter. Litt bortenfor kom det jammen 2 ryer til opp som hang seg på, og da var ikke bikkja til å stoppe i allefall. Hun forsvant over en haug, men kom raskt tilbage igjen. De andre bikjene kom også inn og feide over området. De ga seg fort, mens Joy sto på litt til, og jammen støkka hun ikke opp 2 ryper til.

Etterpå var det som om hun hadde fått satt i nye batterier, og hun viste stor interesse for terrenget og snuste rundt på jakt etter fuglelukt. Hun fant ikke mer fugl, men opptil flere ganger tok hun stand der det hadde vært fugl for litt siden.

Dommen over bikkja ble satt til Ung og Lovende av fagfolket, og nå er det bare å kjøre på. Neste lørdag er det booket tamføggeltrening i Sverige. På bildene er Joy i fin stand, på et er Joy i stand og jeg prøver å få henne til å hoppe frem og skremme opp rypa som vi alle trodde var der, og på siste har vi oss en velfortjent hvil.